0.
Arbeidsgruppens sammensetning og arbeidsform
1.1. Den
«nordiske» tekstrekkemodellen ble foretrukket
1.5.
Kirkeår og tradisjonsformidling
2.1.
Tilleggstekster = B-tekster?
2.2. Bortfall
av kirkeårsdager
2.4. Med
noen enkle grep kan vi redusere antall bortfall
b.
Sammenheng mellom tekstene på samme dag og søndagen før og etter
c.
Progresjon fra søndag til søndag
e. Egnethet
for høytlesning (få/mange bilder m.m.)
f. Kvinne-
og mannsperspektiv - kjønnsinkluderende språk
g. Egnethet
ved familiegudstjenester
j. Større
bredde i treenighetstiden,
4. En del
VURDERINGER vi har gjort underveis
4.2. Helt
ny tekstbok - ikke bare justering av 1977
4.5. Det
gamle testamente (GT) i tekstboken
4.8.
Spredning av høytidenes og spesielle dagers tekster i resten av kirkeåret
4.12. Hva
gjør vi med ømtålige tema?
5.
Presentasjon av kirkeårstidene og tekstene
5.1.
Adventstiden, jul og nyttår
Vedlegg 1:
Bortfall av kirkeårsdager i revidert kirkeår
Vedlegg 2:
Forslag til fortellingstekster og andre kjernetekster i tekstboken 2010
Vedlegg 3:
Samletabell over fortellingstekster og andre kjernetekster fra ulike kilder
1. juli 2007 leverte en arbeidsgruppe forslag til nye tekstrekker for Den norske kirke. Arbeidsgruppen har bestått av
prest Cecilie Jørgensen Strømmen, Geneve,
førsteamanuensis Jan Schumacher ved Menighetsfakultetet og
sokneprest Harald Kaasa Hammer i Teie sokn på Nøtterøy.
1,5 årsverk er fordelt slik at Jørgensen Strømmen har hatt
50 % engasjement i 6 måneder, Schumacher har hatt 100 % engasjement i 6 måneder
og Hammer har hatt 100 % engasjement i 9 måneder forut for levering 1. juli
2007. Arbeidsgruppen er definert som arbeidsutvalg for Underutvalg 2 (AU-UU2)
under Nemnd for gudstjenesteliv (NFG). Det er ført møtebok fra arbeidet, med en
rekke vedlegg. Alle dokumenter er lagt ut på en egen nettside underveis i
prosessen. Denne nettsiden er koblet
ned fra 1. juli 2007, og aktuelle dokumenter legges eventuelt ut på Kirkens
nettside av NFG.
Hammer gjorde forarbeid med å utvikle dataverktøy for arbeidet og har i praksis vært arbeidsgruppens sekretær. Vi har til sammen vurdert ca 1600 bibeltekster. Vurderingene har vi ført inn i hver våre tabeller, som etter hvert er samlet i en fellestabell, hvor det er lett å lese ut om en tekst er foreslått flere steder eller som den ikke er med i forslaget. Foruten vårt innleverte forslag til tekstbok med relevante registre og denne presentasjonen av prinsipper og vurderinger, er fellestabellen en viktig dokumentasjon av arbeidet vårt. Fellestabellen har preg av personlig kladd, og må bearbeides før den eventuelt skal gjøres tilgjengelig for andre.
Vi fordelte kirkeårstidene mellom oss og la frem våre forslag før påske 2007. Etter påske har vi drøftet hverandres utkast og landet på omforente vedtak for hver kirkeårsdag. Dette har vært en øvelse i frimodighet og ydmykhet. Vi har ikke hatt tid til lengre drøftinger, og har avgjort uenighet ved avstemning. Et ideelt mål har vært at det endelige forslag skulle være et felles forslag, og at den enkelte ikke skulle betrakte eller gjenkjenne kirkeårstiden som sitt verk. Det vil ikke fremgå av dokumentasjonen hvem som har fremmet det enkelte forslag. Vi har brukt ulike verktøy for å kvalitetssikre bredden i tekstvalget: oversikter over synoptiske paralleller, under og lignelser, og leddene i den apostoliske trosbekjennelse. Forslagene er fortløpende vurdert mot tekstrekkene i Finland (2000), Sverige (2002) og Norge (1977).
Vi har ikke forsøkt å drøfte oss frem til en felles teologisk plattform. Utgangspunktet og målet har vært å legge frem et forslag til nye tekstrekker etter de prinsipper som er vedtatt i NFG og på Kirkemøtet 2006. Vi har vurdert forskjelligheten mellom oss som en ressurs. Målet for oss har vært tekstrekker som kirkens bredde kan kjenne seg igjen i og bruke.
Vi har hatt stor glede og nytte av arbeidet som er gjort av den svenske evangelieboksgruppen.
Vi har hatt verdifull personlig kontakt, og vi har med interesse lest utredningen «Motiveringar» som fulgte «Evangelieboksgruppens förslag till Den svenska evangelieboken». (Svenska kyrkans utredningar 2000:5).
Geneve / Billingstad / Nøtterøy 1. juli 2007
Cecilie Jørgensen Strømmen
Jan Schumacher
Kirkeåret er en ramme for tekstene som leses i gudstjenesten. I arbeidet frem mot reformen i 2010 har vi lagt vekt på å bevare og fremheve kirkeårstidene, og vi har hatt spesiell oppmerksomhet på kirkeårsdager - og dermed tekster - som ofte faller bort ved nåværende ordning av kirkeåret.
Nemnd for gudstjenesteliv (NFG) nedsatte i 2005 underutvalg for å forberede ulike deler av den kommende gudstjenestereformen.
Underutvalg 2 «ORDET» har særlig arbeidet med tekstrekkemodeller og liturgi for orddelen i den nye gudstjenesten. Schumacher og Hammer har vært medlemmer i dette underutvalget siden starten i 2005, og Jørgensen Strømmen har siden oktober 2005 vært sekretær.
Underutvalget la i 2006 frem et begrunnet forslag til valg av tekstrekkemodell. Etter avstemning ble det flertall for en «nordisk» modell, altså tilsvarende de nye tekstrekkene i Finland fra 2000 og Sverige fra 2002. NFG gikk også inn for den «nordiske» modellen, og den ble så vedtatt på Kirkemøtet 2006.
I den «nordiske» modellen er det lagt vekt på temamessig enhet mellom tekstene på den enkelte søndag, og en videreføring av at påsken forskyver faste-påske-treenighetstiden, slik at det er færre eller flere søndager i åpenbaringstiden og siste del av kirkeåret.
I sine overveielser vurderte UU2 to modeller for tekstrekker som en ikke fant å ville anbefale for NFG. Den ene modellen var Revised Common Lectionary (RCL), som leser tekster fra evangelier, brev og Det gamle testamente i rekkefølge fra søndag til søndag. Den andre modellen var en kombinasjonsmodell som fokuserte på sammenheng mellom tekstene på den enkelte søndag. Felles for disse to modellene er et system der man begynner på en rekke lesninger i åpenbaringstiden, gjør et opphold ved faste-påske-pinse og fortsetter på rekken etter pinse. Dette betyr at fra begynnelsen av juni vil den enkelte søndag falle innenfor et tidsrom på syv dager, slik at for eksempel 25. søndag i denne rekken vil falle mellom 23. og 29. oktober uansett når påsken faller det året. Dette gir mulighet til å tilpasse tekstvalget til årstid, for eksempel semesterstart eller høstjevndøgn.
Siden disse modellene ikke ble valgt, måtte vi finne andre løsninger for sesong-dager og sammenhengende lesning.
Under arbeidet med tekster i Underutvalg 2 og NFG har vi kjent på behovet for å fremheve sesongene ved siden av de ordinære tekstrekkene. Saken har vært oppe ved flere anledninger. NFG-møtet 16. april 2007 så på muligheten for å ta frem igjen tradisjonen med en «primstav» og knytte sesonger og spesielle dager til den. Her kan dager som Kyndelsmesse, Olsok og Mikkelsmesse markeres, ved siden av at det kan ryddes rom for bededager ved vår- og høstjevndøgn og lokale tradisjoner i den enkelte menighet. Markering av våronn og innhøsting vil variere sterkt mellom Jæren og Troms. Innspill til dager som kan markeres på «primstaven» kan komme både lokalt og fra sentralt hold i kirken, det kan dreie seg om merkedager med rot i tradisjonen og dager med en kortere historie og en kan føye inn dager for menneskerettigheter, solidaritet med forfulgte kirker o. l.
Dette vil ivareta idealene om fleksibilitet, involvering og stedegengjøring.
Forholdet mellom det ordinære kirkeåret og «primstaven» kan sammenlignes med forholdet mellom de ulike salmebøkene man tenker å gi ut som del av reformen.
Arbeidsgruppen ser det som en fordel at slike ”spesielle dager”, som til sammen utgjør en moderne ”primstav”, kan være gjenstand for kontinuerlig vurdering. Vi regner med at de nye tekstrekkene skal vare opptil 30 år. Hvis vi i dag skal sette opp spesielle dager ut fra uttrykte behov i vår tid, vil disse dagene sannsynligvis oppleves som for få og delvis foreldete om 20 år.
Arbeidsgruppen konsentrerer seg derfor om det ordinære kirkeåret, i tillegg til de spesielle dager i nåværende tekstrekker, samt Kyndelsmesse (2. februar) og dager for Skaperverket, Kristen enhet, Rettferdighet og fred og Forfulgte og undertrykte. Vi oppfatter disse temaene som relativt tidløse, men ser at for eksempel mulige drastiske miljø- og klimaendringer kan rope på helt andre tekster enn de som i dag er naturlig å velge til Skaperverkets dag.
Revised Common Lectionary baserer seg i høy grad på sammenhengende lesning av skrifter i Bibelen. Det betyr ikke nødvendigvis at alt leses, men at lesetekstene kommer i den rekkefølge de står i skriftet. Vi foreslår en alternativ lesning av Apostlenes gjerninger i påsketiden. Denne lesningen kommer eventuelt i stedet for gammeltestamentlig lesning. I det kontinuerlige arbeid med tekster, bør det i tillegg til «primstaven» utvikles muligheter til å lese et bibelsk skrift sammenhengene i en avgrenset periode, eller tekster til spesielle tema som for eksempel «Menigheten», «Endetiden» eller «Kvinner i Bibelen».
Tekstboken vi fikk i
1977 gav store endringer:
Så kom noen mindre
reformer i 1988 og 1999
Med så store
endringer, er det ekstra behov for evaluering etter 30 år.
Vi er bevisst at
kirkeåret ikke er en arv fra nytestamentlig tid. Det er vokst frem gjennom
mange hundre år. Søndagen er utgangspunktet, den ukentlige feiringen av Kristi
oppstandelse. Etter hvert ble årlige helgendager og fester lagt til.
Stefanusdag festet seg til 26. desember lenge før julen var aktuell på denne
tiden. Helgendagene vokste sakte sammen med Kristus-festene til et kirkeår slik
vi har det i dag. Dette var allerede skjedd da kristendommen kom til Norge.
Begrepet kirkeår kom først etter middelalderen.
De reformene som ble kom i 1977 var
ganske vidtrekkende, og vi må vurdere hva som er blitt til levende tradisjoner.
Vi har merket oss at for eksempel Langfredag aften og Pinseaften så langt ikke har
festet seg som gudstjenestedager. Tekstoppsettene på disse dagene peker også
mer i retning av tidebønner enn gudstjenester.
Det er særlig grunn
til å se nærmere på fasten og forfasten. Tradisjonene bygger på en
fastetradisjon som innebar regler for avhold fra mat. Dette kan ikke sies å
være en levende tradisjon i Norge.
Fasten har vært et ytre tegn på bot. Uten sinnets forandring «gagner
det lite å plage legemet med faste», heter det i Homilieboken fra norsk
middelalder. «Åndelig faste vil si å vokte seg for synd». Etter reformasjonen
blir den legemlige faste sett på som en død og lovisk skikk, selv om Lille
katekisme kaller fasten «en vakker skikk». Etter hvert kom Jesu
lidelseshistorie mer i brennpunktet, blant annet gjennom tradisjoner med
ukentlige pasjonsgudstjenester. Dette var imidlertid på siden av tekstene i
fastetiden, som reflekterer dåpskandidatenes siste fase før dåpen.
Julaften er uten tvil kommet for å bli. Den første julaftensgudstjenesten ble holdt i Vår Frelsers kirke i Christiania i 1875. Dette var også den første barnegudstjeneste vi kjenner til. I dag krever vektforskyvningen fra romjul til advent oppmerksomhet. Advent preges mer og mer av handelsstanden og julekonserter og julegudstjenester for skoler og barnehager. Hva skal utvikles og hva skal bremses? Søndagsgudstjenestene må ikke være det eneste sted man ikke synger julesanger i adventstiden!
Kirkeåret er grodd sammen av søndagene, helgendager og fester, men nå står det i fare for å bli utydelig på grunn av de mange gode saker som vil ha plass i kirkeåret.
Da Kirkemøtet 2006 behandlet tekstrekkemodeller, gav Kirkemøtekomiteen denne merknaden: «Det tradisjonelle kirkeåret står stadig i fare for å bli smuldret opp av de mange gode saker.»
Mange vil ha aksjer i kirkeåret. Kirkens Nødhjelp har lyktes best, med sin årlige fasteaksjon. Noen misjonsorganisasjoner ville gjøre adventstiden til misjonstid på 1970-tallet, men flyttet etter hvert fokus til åpenbaringstiden. Israelsmisjonen har Vingårdssøndagen som sin dag. Såmannssøndagen er blitt bibeldag mange steder. Og flere banker på: Forfulgtes dag, Nord/Sør, Menneskerettigheter, 8. mars, TV-innsamlingen m.fl. Alle disse i og for seg gode sakene bryter opp kirkeårstidene og gjør kirkeåret utydelig.
Betegnelser som angir innhold og ikke bare tallbetegnelser, bidrar til at kirkeårstidene blir tydeligere; derfor foreslår vi å ta i bruk betegnelser som adventstiden, åpenbaringstiden, fastetiden, påsketiden og treenighetstiden. Ved å fjerne forfasten, og forlenge åpenbaringstiden og legge Maria budskapsdag fast til søndagen før Palmesøndag, mener vi at kirkeårstidene oppleves mer sammenhengende.
Det er satt opp forslag til enkelte dager for gode saker under spesielle
dager. De kan velges av den enkelte menighet. Vi må regne med at det vil
fortsette å komme ideer til slike nye kirkeårsdager. Kirken må finne måter å ta
imot slike ideer, koordinere dem og vurdere relevans, plassering og
presentasjonsform.
Overgangen fra tre til to rekker + tilleggstekster var et radikalt grep i 1977. Etter 30 år oppleves det som en slitasje at tekstene kommer annethvert år.
Det er også lett å bli bedratt til å tro at vi har en større dekning av bibeltekster i tekstboken enn vi egentlig har.
Tilleggstekstene har ikke fast leseplass. De leses bare når Kirkerådet sender ut anbefalt liste over prekentekster utenom de ordinære rekkene. Tilleggstekster er for eksempel Åp 3,20 Se jeg står for døren og banker og 2 Tim 4,7 om den gode strid. Luk 13,1-5 kom inn som tilleggstekst i 1988. Dette er en nøkkeltekst til spørsmålet om lidelse er en personlig straff. Utenom Langfredag er det bare 20. søndag etter pinse (Johannes 9) som har årsaker til personlig lidelse som tema i evangeliet.
I praksis har vel tilleggstekstene mest verdi for presten, siden tekstene sjelden kommer frem til lesepulten. Tekstene i de andre rekkene på dagen og tilleggstekstene kan være viktige referansepunkter i prekenforberedelsen.
Det er ikke bare tilleggstekstene som i praksis fungerer som B-tekster i nåværende tekstbok. 17 av kirkeårsdagene er usikre dager. Den enkelte av de 17 usikre dagene faller bort fra 1 til 28 ganger. I en 30-års-periode vil de falle bort til sammen 236 ganger. Det betyr at gjennomsnittlig 8 av de 17 usikre dagene faller bort hvert år.
Disse bortfallene skyldes fire forhold:
Så kan man spørre om det gjør noe at noen tekster leses annethvert år og noen tekster leses nå og da. Det er jo så mange tekster å ta av, og hele Bibelen får man ikke lest uansett.
Problemstillingen blir litt annerledes når vi går inn på hvilke tekster som faktisk faller bort. Hvis tekstene i første og annen rekke beholdes som nå, vil det for eksempel bety følgende i de 30 årene vi regner at tekstrekkene skal vare:
Samlet reduserer disse grep de usikre dagene fra 17 til 5. Det samlete bortfall av kirkeårsdager reduseres fra 236 til 30. Dette er de 30 kirkeårsdagene som erstattes av Allehelgensdag. Vi er altså kommet fra gjennomsnittlig 8 ned til 1 bortfall hvert år. Hvis vi ser på de tre tekstrekkene på den enkelte kirkeårsdag, er det ingen tekst som faller bort mer enn 3 ganger på de 30 årene.
På denne måten reduserer vi B-tekster til et minimum. De aller fleste tekstene som er oppført i tekstrekkene er dermed reelle lesetekster i gudstjenesten.
I valg av tekster
har arbeidsgruppen brukt de samme kriteriene som Underutvalg for ORDET satte opp
for valg av tekstrekkemodell høsten 2006.
I 2010 går vi over til tre tekstrekker og fortsetter med tekster fra Det gamle testamente. Vi har i dag to tekstrekker med ca 480 tekster utenom tilleggstekstene. Vi får tre tekstrekker med ca 720 tekster.
Flere bøker i Bibelen blir representert: Rut, Nehemja, Ester, Høysangen og brevet til Filemon. Fremdeles mangler: Obadja, Nahum og Habakkuk, Judas' brev og 2. og 3. Johannes' brev.
Vi gjengir ikke bare heltehistorier om de bibelske personene. Vi leser om Abraham som kaster seg til jorden og ler av Guds løfte. 1 Mos 17,15-17. Og vi leser om sjalusien mellom Sara og Hagar. 1 Mos 16,1-16.
En ledetråd i vårt arbeid har vært tanken på kirkeårets tekster som «folkets bibel». Noen leser sjelden i Bibelen på egen hånd. For dem vil tekstene de hører i gudstjenesten langt på vei være den bibel de faktisk har. Dette stiller store krav til bredde i tekstvalget.
Det skal kunne oppleves umiddelbart at tekstene henger sammen, og forhåpentlig skal det merkes at tekstene samtaler med hverandre. Dette betyr at GT-tekstene ikke først og fremst er et belegg for NT-tekstene, men at de står i en fruktbar dialog med hverandre. (Se videre under punkt 4.5.) Men selv om det er sammenheng, betyr det ikke at gudstjenesten dermed skal domineres av et tema.
Et eksempel på dialog mellom tekster: På Andre påskedag leser vi om Maria Magdalena i haven som spør «gartneren» hvor han har lagt Jesus. Denne teksten står i dialog med en tekst fra Høysangen om hun som leter etter sin elskede på gater og torg, og spør vaktmennene om de har sett ham. Høys 3,1-4. Et annet eksempel er teksten om Rebekka ved brønnen på samme dag som Jesu samtale med kvinnen ved brønnen i Sykar. 1 Mos 24,11-24.58-59 og Joh 4,4-26
Sammenheng og
progresjon er særlig en utfordring i treenighetstiden. Vi vil ta vare på «den
gamle rekke» men ikke nødvendigvis i den gamle rekkefølgen. (Se videre under
punkt 5.5.)
Tekstsettene på den enkelte dag forsøkes plassert slik på rekkene at
det er en progresjon fra søndag til søndag, men også slik at det blir en jevn
fordeling mellom rekkene, for eksempel av tekster med kvinner og kvinners
erfaringer. Disse grepene er gjort med stor tilbakeholdenhet. Vi ønsker ikke å
presse tekstene inn i en pedagogisk mønsterplan.
Vi har lagt vekt på at tekstene skal høres. Noen tekster er så innholdsmettete at de bare består av ett vers, for eksempel 2 Tim 3,16 på 2. juledag.
Fortellingstekster kan gjerne være lengre, for eksempel 1 Mos 27,5-25 om Rebekka som får Jakob til å lure til seg Isaks velsignelse, eller beskrivelsen av kunstnerne og tabernaklet i 2 Mos 35,21-36,1. (Se videre under punkt 4.7.)
De aller fleste bøkene i Bibelen er beregnet
på høytlesning: «Ordet er deg nær i din munn og i ditt hjerte.» Rom 10,8. Noen
steder står det uttrykkelig at boken skal leses opp (1 Tess 5,27) mens for
eksempel brevet til Filemon har en privat karakter.
Vi har tilstrebet at den
enkelte lesetekst helst ikke skal ha mer enn ett bilde eller en bildekrets.
Tekstene er avgrenset slik at de gir en umiddelbar mening også om en ikke
kjenner sammenhengen. Begynnelsesordene er av og til endret for å lette
forståelsen, for eksempel ved å skrive inn Johannes i stedet for bare «han»
dersom navnet fremgår av versene før leseteksten.
I det svenske revisjonsarbeidet har en lagt vekt på å redusere tekster og gudsbenevnelser som kan forståes som ensidig maskuline, f eks herre- og konge-tekster. De har vurdert muligheten for å velge blant ulike bibeloversettelser for å oppnå dette.
Tekstrekketradisjonen i Norge sies å ha en overrepresentasjon av kongetekster fordi de er preget av revisjoner i eneveldets tid. Vi har ikke hatt kapasitet til å undersøke dette nærmere, men vi har hatt problemstillingen i tankene under arbeidet. Det skal ikke være overrepresentasjon av tekster ut fra «moter» før eller nå. I de poetiske tekstene fra Salmenes bok er det en del kongetekster. Det er grunn til å reflektere over kongetekster også av andre grunner. I Norge har ikke kongedømmet tilnærmet den funksjon som i Det gamle testamente. Men siden dette er et sentralt bilde, kan man heller ikke bare gå bort fra det.
Svenskene har fremholdt at inkluderende språk gjelder mange grupper,
men i sitt forslag har de konsentrert seg om kjønnsinkluderende språk og «kvinnetekster».
Vi har i tillegg fokusert på barn, f.eks. ved å ta med «La de små barn
komme» på dagen når Jesus kaller disipler. Vi har fortellinger på hver
kirkeårsdag. Vi har også fokusert på funksjonshemmede i valg av
helbredelsestekster.
Svenskene vurderte flere tekster om kvinner og kvinneerfaringer som i
siste omgang ikke kom med i tekstrekkene. Vi har valgt flere av disse, bl.a. 1 Mos 24 om
Rebekka ved brønnen, og Jesu stamtavle som nevner flere kvinner i Matt 1,1-16. Noen
tekster er delt opp, slik at f.eks. Jesu samtale med Marta ikke kommer i
skyggen av oppvekkelsen av Lasarus (Luk 11,31-46), eller slik at Anna i
tempelet ikke kommer i skyggen av Simeon (Luk 2,36-38).
Svenskene satte seg som mål å ha en fortellingstekst blant de tre rekkenes tekster på hver søndag. Dette var et prinsipp som de strevde med å gjennomføre. De har en separat liste som heter «Berättande texter lämpliga tilsammans med barn» .
Vi har valgt å sette opp en fortellingstekst på hver kirkeårsdag. Fortellingen kan enten være en av de oppsatte tekstene, eller en annen fortelling. Dette gir også mulighet til fortellingsenheter som er for lange som ordinære lesetekster. Vi angir fortellingstekst i tekstoversikten, f eks bak i Bibelen. Fortellingstekstene er blant annet valgt ut fra kjernetekster i skolens planer. Vi har fått verdifulle innspill fra Søndagsskoleforbundet. (Se videre under punkt 4.7. og vedlegg 2-4.)
Underutvalget for ORDET inviterte medlemmene i Norges Kristne Råd til seminar om tekstrekkene, og inviterte til deltagelse i prosessen frem til ny tekstbok. Bare to representanter møtte. De gav oss interessante innspill. Vi har sendt en fornyet invitasjon til å gjennomgå forslagene til tekster. Tre har meldt interesse, men har gitt minimale tilbakemeldinger.
I Sverige var samarbeidet med frikirkene så tett, at tekstboken regnes som felles tekstbok for kirkene i Sverige, og det ble sagt at «inte Svenska Kyrkan på egen hand kan förendra innehållet i evangelieboken». Nå hører det med til bildet at de svenske frikirkene har hatt et forhold til Svenska Kyrkan som ikke kan sammenlignes med norske forhold.
Arbeidsutvalget har møtt broder Jean-Marie i Taizé og mottatt interessante refleksjoner om tekstvalg i deres gudstjenesteliv og publikasjoner.
Ved valget av tekstrekkemodell, talte det sterkt at Revised Common Lectionary ville ha gitt direkte tilgang til internasjonale prekenressurser. Ved valget av «nordisk» modell, er det en utfordring å lage lenker til de internasjonale prekenressursene.
Vi kan kanskje si at norske tekstrekker har
hatt et ensidig fokus på frelsen i Kristus. Med de nye tekstrekkene ønsker vi å
sikte bredere, med utgangspunkt i leddene i den apostoliske trosbekjennelse:
Vi mener at navnet på tekstboken fra 1977 - «Kirkeårets tekster» - kan forståes som at kirkeåret er overordnet tekstene. Vi anbefaler derfor at neste tekstbok skal hete: «Tekstbok for Den norske kirke - ordnet etter kirkeåret».
I tekstboken fra 1977 var noen vers satt i klammer. Meningen var at disse versene ikke skulle leses utenom når teksten var prekentekst. Vi har ingen klammer i vårt forslag.
Noen steder er begynnelsesordene justert for å lette forståelsen. Justeringene er hentet fra versene før. Justeringene skal ikke berøre tolkning av teksten, men være rent praktiske opplysninger. For eksempel Luk 2,36 på Romjulssøndag 2. rekke:
Det var en kvinne der som var profet…
Det var en kvinne i tempelet som var profet…
Når teksten er Jesusord, innleder vi ikke med «Jesus sa:». Men ellers føyer vi inn hvem det er som taler. For eksempel Luk 14,15-24 på 3. søndag i treenighetstiden 1. rekke:
En gang var Jesus innbudt til å spise hos en
fariseer. En av gjestene sa til Jesus: «Salig er den
som får sitte til bords i Guds rike.»
Vi har ikke lagt inn introduksjoner i presentasjonen av tekstene. Dette bør vurderes i håndbøker for tekstlesere. Et eksempel på introduksjon kan være: «Den første lesning er fra Det gamle testamente. Da jødefolket var bortført til Babylon kom profeten Jesaja med ord fra Herren. Slik står det skrevet hos profeten Jesaja: (Jes 40,1-2)» Slike introduksjoner kan meget lett styre tolkningen av teksten, og de bør derfor antagelig ikke autoriseres i tekstboken.
Vi har flere steder satt sammen utdrag av tekster for at teksten skal ha et enhetlig tekstinnhold. For eksempel Hebr 11,11-16.39-40 på Allehelgensdag 3. rekke. Dette skal ikke forandre den mening tekstdelene har der de står.
Vi har ett sted satt sammen flere mindre enheter som dekker forholdet mellom den gamle og den nye pakt: Hebr 8,13;9,11-15;10,8-10 på 12. søndag i treenighetstiden 2. rekke.
I arbeidet med utkast til ny tekstbok har vi lagt flere tekstbøker til grunn, særlig den norske fra 1977, den finske fra 2000 og den svenske fra 2002. Vi har også sett på Revised common lectionary og den danske tekstboken.
Vårt utkast er ikke bygd opp som en justering av den norske tekstboken fra 1977, men må leses som en ny tekstbok med ekumenisk perpektiv.
I norsk tradisjon har vi lagt stor vekt på at perikopen (tekstavsnittet, leseteksten) skal leses og forståes i sin sammenheng. Dette prinsippet er et vern mot utvelgende og tendensiøs bibelbruk. Men prinsippet kan føre til at perikopene strekkes lengre og lengre i forkant og bakkant for å få med sammenhengen. Etter hvert blir tekstene altfor lange. Det må være prestens ansvar å sette tekstene inn i sin sammenheng. Men det må være et krav at teksten skal ikke si noe annet som perikope enn den sier i sammenhengen.
Med den sterke vekten på sammenhengen, kan en lett komme til å betrakte perikopen som mindreverdig. Det er behov for å verdsette perikopen som sjanger, og legge merke til hva det gjør med en tekst at den blir «løftet frem» som egen tekstdel. Når man støter på en kjent perikope i en sammenhengende tekst, kan man også merke at perikopen «løfter teksten».
Tekstutsnitt er vel kjent i Det nye testamente. I Bibelselskapets oversettelse er sitater fra GT markert med kursiv, fra lengre sitater ned til enkelt ord og vendinger. Se for eksempel 1 Pet 4,12-19. Også Jesus må ha brukt utsnitt av tekstene da han begynte å utlegge for Emmaus-vandrerne «det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene». Luk 24,27
Vi har unngått å sette overskrifter på den enkelte dagen. Dette er noe som den enkelte prest kan gjøre som del av sitt forberedelsesarbeid. Svenskene hadde mange gode grunner for ikke å sette overskrifter - «rubriker» - på kirkeårsdagene, men det ble likevel vedtatt i siste omgang. Grunnene til denne tilbakeholdenheten er både at det setter rammer som kan være for trange for tekstene, og at presten kan fristes til å preke over overskriften i stedet for å gjøre et samvittighetsfullt tekstarbeid. Dette understrekes i liturgiforslaget med en anbefaling om at det skal prekes over en eller flere av dagens tekster.
Den forrige tekstboken hadde tre tekstrekker og til sammen 23 gammeltestamentlige tekster. Fra 1977 har vi hatt to tekstrekker med gammeltestamentlige tekster til hver kirkeårsdag + en rekke gammeltestamentlige tilleggstekster. Denne store reformen roper etter en evaluering. Utviklingen av GT- faget siden 1977 roper også etter refleksjoner over GT i tekstrekkene og gudstjenesten. Vi ser behov for en fornyelse av gammeltestamentlig hermenevtikk og håper at fagmiljøene vil vise tilsvarende engasjement som vi så omkring reformen i 1977.
Arbeidsutvalget har ikke hatt kapasitet til slike evalueringer og refleksjoner. Vi har hatt i tankene to tilnærminger til GT-tekstene: på den ene side ønsket om å gi et representativt utvalg av Det gamle testamente, og på den annen side å bruke Det gamle testamente til å belyse og utfylle de nytestamentlige tekstene.
Siden syttitallet har en litterær og retorisk (litterærkritisk) betraktning av bibeltekstene bidratt til å utfylle og berike tilnærmingen til bibeltekster. En tekstnær tilnærming vil ikke gå med på å sammenfatte teksters budskap i en likefrem temaformulering, tvert om vil forventninger om at lesetekstene skal ha en enkel og lettfattelig fellesnevner svekke evnen til å lytte til tekstene. For sammenstilingen av gammeltestamentlig tekst med evangelietekst, betyr dette at vi må tenke i retning av flere former for sammenheng tekstene imellom. Tekstene «samtaler med hverandre» på en måte som kan fornemmes som meningsfull hos dem som hører tekstene bli lest, og som kan gjøres tydelig i prekenen uten at det dermed blir gjort vold på de aktuelle tekstene.
Når vi i det følgende vil skissere hvordan vi har tenkt oss prinsippene for slike innbyrdes sammenhenger tekstene imellom, henviser vi til den amerikanske lutherske teologen Gail Ramshaw, Hennes bidrag finnes f.eks i boken Treasures Old and New: Images in the Lectionary (Minneapolis 2002) - ikke minst når det gjelder å beskrive forholdet mellom gammeltestamentlig tekst og evangelium. Vi har valgt å følge hennes tre hovedprinsipper:
For det første kan dette forholdet beskrives ved hjelp av ordparet «kontekst» og «klarhet». Mange tekster fra evangeliet lar seg simpelthen ikke forstå på en sakssvarende måte uten å kjenne den gammeltestamentlige konteksten. Det kan være slik at evangelieteksten
Da er det nærliggende å velge en gammeltestamentlig lesning som nettopp tilfører evangelieteksten den nødvendige kontekst eller begrepsmessige rammeverk. Gjennom å lytte til den gammeltestamentlige teksten blir vi mer kompetente tilhørere til evangelieteksten.
For det andre kan evangelieteksten utfylles ved å stilles side om side med tekster som inneholder metaforiske paralleller, dermed berikes evangelieteksten. Denne måten å utfylle evangeliet ved hjelp av Det gamle testamente, ligner på den tradisjonelle gammelkirkelige hermeneutikken. Fortellinger fra Det gamle testamente ble benyttet som bilder på frelsen i Kristus. Dette uttrykkes klassisk både i tallrike prekener fra kirkefedrene og fra middelalderen og er billedmessig anskueliggjort i for eksempel Biblia pauperum fra middelalderen.
I den grad vår samtid kjennetegnes av «bildenes tilbakekomst», vil bibeltekstenes rolle som reservoar for et metaforisk språk om Gud, ha økende betydning. Dette er ikke bare ment som en påminnelse om en nødvendig tilpasning til en kultur der bildet har fått større betydning. I løpet av det 20. århundre skjedde det også en viktig «vending» innenfor tenkningen i retning av språket, som blant annet har ført til en ny oppdagelse av hvor grunnleggende viktig metaforen er i det religiøse språket. Dette kan også tekstboken bidra til dersom lesetekstene sammenstilles på en slik måte at en kan fornemme hvordan tekst taler til tekst gjennom en felles språklig billedverden.
Endelig finnes det også en tredje måte å utfylle evangelieteksten på, også her dreier det seg om en parallellisering mellom Det gamle testamente og evangeliet. Men i stedet for at teksten fra Det gamle testamente anvendes som en meningsfylt, om enn ufullkommen, metafor for hvordan Gud handler med oss, så er det som kontrast til evangeliet at den gammeltestamentlige teksten får sin verdi og tilfører evangelieteksten noe.
Vi legger ikke skjul på at denne måten å «utfylle» evangelieteksten ved hjelp av den gammeltestamentlige lesningen i dag stiller store krav til skjønnsomhet.
Vi har forsøkt å legge vekt på en større bredde, både i teksttilfang - altså representasjon av bøker - og i litterær sjanger.
I
sak 6 «Valg av hovedprinsipp for nye tekstrekker» fattet Kirkemøtet 2006 - i
tråd med anbefaling fra NFG - følgende vedtak: «En ny tekstbok skal også
omfatte en rekke med «dagens salme», det vil si utsnitt fra Salmenes bok og
andre poetiske tekster fra Bibelen, som skal kunne synges, i hovedsak av hele
menigheten.»
I
det forslaget til Tekstbok for Den norske kirke som vi legger fram, har vi
valgt ut slike tekster for de fleste kirkeårsdagene, fortrinnsvis hentet fra
Salmenes bok. Det har vært viktig for oss at slike poetiske tekster ikke
må oppfattes
som en fjerde lesetekst, men som et ressursmateriale til bruk først og fremst
mellom de to første lesningene. Jfr det som nevnes om introitus i Kirkemøtets
vedtak i 2006. Av den grunn har vi valgt å gå et skritt lengre enn tekstbøkene
for våre søsterkirker i Sverige og Finland. Vi fant snart ut at lengden av de
poetiske tekstene i disse bøkene var altfor omfattende og ikke tilpasset en
bruk som «sunget ledd». I vårt arbeid har vi lagt til grunn at en slik svarsalme ikke bør omfatte mer enn tre vers,
med et par unntak, for eksempel Salme 23 på 3. søndag i påsketiden.
Noen
menigheter vil ønske å bruke «Ære være Faderen…». Dette må da komme som tredje vers i
svarsalmen. Vi finner det ikke nødvendig å ha dette med, da Gloria antagelig
vil komme umiddelbart før tekstlesningen i liturgien.
Vi
har hentet ordlyden i de foreslåtte tekstene fra Bibelselskapets oversettelse av
GT 1978/85 og NT 2005. Vi er klar over at språkformen trenger en gjennomgang for
å
oppnå en språklig rytme som er tilpasset de krav som en sunget form reiser.
Dette var langt på vei var tilfelle med versjonen Salmenes Bok fra 1995.
Vi
har lagt til et omkved til de poetiske tekstene, slik at de kan anvendes som
menighetssang. Underutvalget har
ikke musikkfaglig kompetanse. Arbeidet med å finne varierte musikalske uttrykk
for dette materialet bør gis høy prioritet i reformarbeidet videre.
Forslaget
til poetiske tekster må justeres når Bibelselskapet kommer med ny oversettelse
av Salmenes bok. Vi kjenner til at hensynet til sangbarhet er med i
oversettelsesarbeidets overveielser.
For
å møtekomme behovet for at slike svarsalmer kan tas i bruk skrittvis, har vi
foreslått enkelte gjennomgående svarsalmer for de ulike kirkeårstidene. Disse står til slutt i registeret over
tekster ordnet etter kirkeåret.
Vi ser det viktig at også klagen får rom i gudstjenesten. Eksempler på klagesalmer er: Salme 13,2-4 på 4. søndag i treenighetstiden, Salme 42,2-4 på 7. søndag i åpenbaringstiden og Jer 20,7-13 på søndagen for Forfulgte og undertrykte.
Som nevnt under 3.1.g. har vi satt opp fortellingstekster til hver kirkeårsdag. På noen kirkeårsdager er det ikke naturlig å ha fortellingstekster, for eksempel på kveldsgudstjenester som nyttårsaften og askeonsdag.
Vi har vurdert om vi skulle utelate fortellinger i skoleferien, men på grunn av forskyvning av kirkeårsdagene på grunn av påsken, ville det ramme 13 søndager. Vi må heller si at det er en utfordring å komme barna spesielt i møte i de perioder det ikke er søndagsskole.
Fortellingstekster til hver søndag er stort sett valgt ut fra fire kilder:
· L97 setter opp «Bibelsk fortellingsstoff» som ett underkapittel i KRL-faget i 1.-4. klasse. Fra 5. klasse kalles underkapitlet «Bibelhistorie», og fra 8. til 10. klasse kalles det «Historien om Bibelen, litterære sjangrer i Bibelen»
· Veiledning 97 fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, gir blant utvalgte eksempler et eksempel om sammenligning mellom historien om ofringen av Isak i 1 Mos 22,1-19 og i sure 37, 99-111, e a.
· KRL - Læreplan for grunnskolen, Læringssenteret 13.6.02 angir sentrale fortellinger fra Det gamle testamente og Det nye testamente i 1.-4. klasse, og mer summarisk for 5.-7. klasse
· KRL-boka 2005 fra Utdanningsdirektoratet angir summarisk at elevene etter 4. årstrinn skal kunne fortelle innholdet i «sentrale tekster fra 1. og 2. Mosebok» og «fra evangelienes framstilling av Jesu liv og virke i Det nye testamente». Moses nevnes spesielt under Jødedom. Etter 7. årstrinn skal de kunne gjøre rede for «sentrale fortellinger fra Det gamle testamente fra fedrehistorien til profetene» og «fra Det nye testamente fra Jesus til Paulus». Etter 10. årstrinn skal de kunne «drøfte utvalgte bibeltekster fra Profetene, den poetiske litteraturen og visdomslitteraturen, et evangelium og et Paulusbrev»
Vi har satt opp noen serier:
Disse tekstene forutsetter i noen tilfelle bearbeidet gjenfortelling.
Vi har gjort noen valg:
Vi har lagt vekt på at sentrale tekster på høytidene også finnes i resten av kirkeåret. En av grunnene til at Søndagsskolen ikke har fulgt kirkens tekstrekker, er at sentrale tekster kommer på dager hvor det ikke er søndagsskole, i julen og påsken. På grunn av feriereiser kan dette være et problem for flere enn barna. Derfor har vi for eksempel tekster om forsoningen på 4. søndag i fastetiden.
Faren ved å sette opp spesielle dager med tema som Skaperverket og Kristen enhet, er at de menigheter som ikke bestemmer å feire disse dagene, mister viktige tekster og tema. Tekster fra alle spesielle dager er også med på de ordinære kirkeårsdagene.
Vi har i flere tilfelle ført opp samme perikope på ulike søndager. Dels er dette fordi vi anser teksten som en nøkkeltekst, og dels fordi teksten får forskjellig uttrykk nå den stilles sammen med andre tekster og på en annen kirkeårsdag. Også i nåværende tekstrekker leser vi om inntoget i Jerusalem både på 1. adventssøndag og Palmesøndag. Simeons ord i tempelet får an forskjellig klang på Romjulssøndag og Treenighetssøndag. Forventningen om barnet knytter sammen 4. søndag i adventstiden og Maria budskapsdag.
Vi har forsøkt å sette sammen en antologi av bibeltekster som evner å kommunisere. Vi er klar over at vurderinger av tekstenes kommunikasjonsevne kan innebære fare for teologiske skjevheter. Vi har lagt vekt på at vurderingene har gått på kommunikasjon av tekstens innhold og ikke på vurdering av teologisk innhold.
Broder Roger i Taizé la i sin tid vekt på at enkelte bibelavsnitt var «not for public reading». Som nevnt under punkt 4.7. mener vi at historien om David og Goliat kan fungere negativt i dagens nyhetsbilde med konflikten mellom israelere og palestinere. Dessuten er vi betenkt på å formidle volden i fortellingen for barn. Dette gjelder også fortellingen om Abraham som er villig til å ofre Isak. Oppblussingen av forestillingen om hellig krig gjør også at vi bør vise varsomhet i valg av tekster fra Det gamle testamente.
På den annen side har vi ikke bare tekster som stryker folk med hårene. Vi har med døperens refsing av ormeyngelen i Luk 3,7-18 og tydelige tekster om dom og frelse på Kristi kongedag.
Tekstene må ikke være valgt slik
at folk reagerer med forskrekkelse hvis de slår opp i Bibelen og leser perikopens sammenheng. Av
den grunn har vi ikke med fortellingen om profeten Elia på Karmelfjellet. I
verset etter nåværende perikope står det: 1
Kong 18,40 Elia sa til dem: «Grip Ba'al-profetene! La ikke én av dem slippe
unna!» Da grep de Ba'als profeter, og Elia førte dem ned til Kisjon-bekken og
drepte dem der.
En tekst vi har strevd med er de flotte
ordene i Mal 4,2 Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferds sol renne
med legedom under sine vinger. Dere skal gå ut og springe som kalver når de
slipper av fjøset. Men fortsettelsen gjør at vi ikke kan ta teksten med: Mal
4,3 Da skal dere tråkke de ugudelige ned, de skal være som støv under sålene
deres den dagen jeg gjør mitt verk, sier Herren, Allhærs Gud.
Det er ikke lett å finne konkret anvendelse i dag av de mange stridssamtalene Jesus førte. De skal være representert, men bør ikke få relativt like stor plass i dagens tekstbok som i NT.
Det samme prinsippet har vi fulgt når det gjelder utdrivelse av onde ånder. Det er ikke dagligdags i vår kultur. Likevel bør disse tekstene være representert, men ikke få relativt like stor plass som i NT.
Vi har vurdert tekster som berører tema som er ømtålige i tiden og i kirken. Tekster som har vært fremme i debatten om homoseksualitet og kvinnelige prester er ikke inne i tekstrekkene fra 1977, og vi har heller ikke foreslått slike tekster i denne revisjonen. Det har vært inne tekster om skilsmisse. Her foreslår vi en tekst som er mer omfattende: Matt 19,3-12 om skilsmisse, gjengifte og enslig stand. I tekstboken fra 1977 var det ingen tekster om underordning mellom mann og kvinne. i 1988 kom Ef 5,21-25 inn som tilleggstekst. Det er samtidig en viktig tekst om forholdet mellom Kristus og kirken, og den er også inne i vårt forslag.
Vi har ønsket å gå bort fra benevnelser som «etter påske», både fordi det er innholdstomme benevnelser og fordi de kan gi inntrykk av at vi er ferdige med påsken. NFG har vedtatt nye navn på kirkeårstidene: adventstiden, åpenbaringstiden, fastetiden, påsketiden og treenighetstiden. Vi bruker ikke «tiden» om dagene fra Julaften til Nyttårsdag og om dagene fra Søndag før pinse til Andre pinsedag. Tallrekken i åpenbaringstiden og påsketiden blir endret, fordi Kristi åpenbaringsdag og Påskedag regnes som første søndager i disse kirkeårstidene.
® Han som kommer
® Forløperen
® Forventning
Adventstidens budskap kan på sett og vis sies å romme hele summen av hele Bibelens budskap, nemlig Gudsnærværet. Adventstiden er ikke lenger en fastetid for folk flest, men et oppløp til julen, hvor festen nesten er over på Juledag. Det har i løpet av 30-40 år skjedd en forskyvning fra romjul til advent. Dette har fått en viss konsekvens for tekstutvalget, uten at vi har frigjort oss helt fra tradisjonen. Tekstene peker på at Han som kom er han som kommer.
På 2. søndag i adventstiden ser vi både bakover på 1. søndag i advent og fremover. Det går også godt går an å knytte tekstene til fred og rettferdighet, og det særnorske med utdelingen av Nobels fredspris 10 des.
3.søndag har fokus på forløperen, Johannes Døperen. Profetiene
spiller en viktig rolle på denne mørket tiden av året hvor man fort lengter
etter lys og løfter om lysere tider.
4.søndag
i advent har forventningen som tema, med fokus på Maria. Det er en mer direkte
måte å bli forberedt på julens budskap.
I julen
feires inkarnasjonen, med evangelienes ulike beretninger, med fokus på
opplevelsen av Jesus som sann gud og sant menneske. Førstedagene vil i denne
utgaven av tekstboken ha felles rekke alle år. 2. juledag, Stefanusdagen, er en
gammel merkedag og eldre enn vår datering av julen. Vi har valgt å ha en rekke
om den første martyr, og to «julerekker» om hvem den treenige Gud er.
Romjulssøndag har tekster om og med barn og barndom, med både det dramatiske,
tragiske og trygge perspektivet. På nyttårsaften er det løftene, det nåderike
Gudsnærværet som trekkes frem. Nyttårsdag er Jesu navnedag.
Vi ønsker å gå bort fra betegnelsen «Søndag etter…», og vil gjennomføre dette også i julen. Derfor vil vi endre navnet fra Søndag etter jul til Romjulssøndag
Førfasten strykes helt, med unntak av fastelavnssøndag. Åpenbaringstiden starter med Kristi åpenbaringsdag og avsluttes med Kristi forklarelsesdag.
Vingårdssøndagen og Såmannssøndagen settes opp under Spesielle dager. Det er ulike tradisjoner knyttet til disse dagene rundt om i landet. Noen steder markeres disse søndagene som bibelsøndag - enten tilknyttet Bibelselskapet eller lignende - og søndag for Israelsmisjon. De som har slike tradisjoner kan sette inn Vingårdssøndag og Såmannssøndag fra Spesielle dager.
Åpenbarings-tiden kan sees i en linje som strekker
seg utover hele kirkeåret og som markeres av 4 ulike Kristus-fester og
Kristus-dager:
Kristi åpenbaringsdag
®
Kristi forklarelsesdag
®Kristi
himmelfartsdag
®Kristi
kongedag
Åpenbaringstiden skal hjelpe oss å åpne opp julens store gave og å se ulike aspekter av hva inkarnasjonen virkelig er og hva den betyr for oss nå. Første del av åpenbaringstiden har de tradisjonelle tekstene om vismennene, Jesu dåp, bryllupet i Kana og Jesus stiller stormen.
Ordningen med å bruke ledige tekster fra 3.-8. søndag i åpenbaringstiden på 23.-27. søndag i treenighetstiden, knytter disse tidene sammen. Enkelte helbredelsestekster som tidligere har stått under tiden etter pinse, kan gjerne leses under synskvinkelen Kristi åpenbaring.
Tekster om endetiden er også en åpenbaring av Kristi herrevelde i tiden som kommer. Mange kan oppleve disse mørke, men vi tror de kan tre frem klarere og lysere i åpenbaringskonteksten. Det legges vekt på hvordan Jesus åpenbarte seg i for de som han traff, i gjerning og ord. Et nytt perspektiv trekkes frem på 5. søndag i åpenbaringstiden ved at det her legges vekt på åpenbaringssteder i dag, fellesskap, gudstjeneste, ordet.
Åpenbaringstiden ”avsluttes” med Kristi forklarelsesdag som danner broen inn i fastetiden.
Vingårdssøndagen og Såmannssøndagen settes opp under Spesielle dager. Det er ulike tradisjoner knyttet til disse dagene rundt om i landet. Noen steder markeres disse søndagene som bibelsøndag - enten tilknyttet Bibelselskapet eller lignende - og søndag for Israelsmisjon. De som har slike tradisjoner kan sette inn Vingårdssøndag og Såmannssøndag fra Spesielle dager. (Se kommentarer under 1.5.d)
Fastetiden har sterkt behov for justering ut fra hva som er levende tradisjoner i Norge.
a. Fastelavnssøndag
Den såkalte «forfasten» - Vingårdssøndagen, Såmannssøndagen og Fastelavnssøndag - tilhører en tradisjon som ikke lever lenger. De opprinnelige 40 fastedagene fra askeonsdag til påske, ble forlenget i flere omganger, da det ble lagt fastefrie dager inn i hver fasteuke. De nye søndagene i fastetiden ble kalt septuagesima (70 dager), sexagesima (60 dager) og quinquagesima (50 dager) og utgjorde «forfasten».
Vi har ikke en levende fastetradisjon eller forfastetradisjon i vårt land. Vingårdssøndagen og Såmannsøndagen har fått navn etter tekster som ble lagt til disse forfastedagene, men tekstene har ikke tydelige fastemotiv. Den eneste av disse søndagene som forbindes med fastetiden er Fastelavnssøndag. I de nye tekstrekkene knytter vi Fastelavnssøndag til fastetiden som søndag før Askeonsdag. Vi anbefaler at fargen blir fiolett. Dette har en parallell i Søndag før pinse, som foreslås å få rød farge.
b. Maria budskapsdag
Inntil 1977 lå Maria budskapsdag på siste søndag før Palmesøndag, og vi foreslår å gå tilbake til den ordningen. Grunnen til at den ble lagt til søndagen nærmest 25. mars eller senest søndag før Palmesøndag, var nok for å understreke at det da er nøyaktig ni måneder til jul. Det kunne være et godt poeng, hvis det ikke var for at omtrent hver tredje påske kommer så tidlig at Maria budskapsdag likevel ikke kan komme på søndagen nærmest den 25. mars.
En annen side med ordningen fra 1977, er at Maria budskapsdag fortrenger en av fastesøndagene. Et eksempel: De første 30 årene etter 2010 ville tekstene på 5. søndag i faste falle bort 16 ganger.
Et tredje moment er at når Maria budskapsdag faller på 2. søndag i faste (2 ganger på 30 år) eller på 3. søndag i faste (6 ganger på 30 år) eller på 5. søndag i faste (16 ganger på 30 år), vil det i praksis bli bare tre fastesøndager igjen, på grunn av fastepausen på 4. søndag i faste.
c. Fjerde søndag i faste (Midtfaste)
Denne søndagen skulle gi en pause i fasten, og har tekster om brød og brødunder. I og med at det ikke er tradisjon for bokstavelig faste i vårt land, gir ikke faste-pause noen mening.
Vi lar en av rekkene representere den gamle tradisjon med brødtekster, og de to andre rekkene forberede for påsken, med fokus på forsoningen, etter modell av nåværende 5. søndag i faste.
1. Fastetiden har navn etter tradisjonen med å avstå fra mat i 40 dager, etter modell av profetene og Jesus. Fasten har både bot og konsentrasjon som motiver. I norsk kultur ligger det vel nærmest å forstå 40 dagers faste som regelrett selv-utmatting. Men fasten kan også gi
en opplevelse av letthet og konsentrasjon og hjelp til å tenke klart, f eks foran store oppgaver eller avgjørelser, eller som hjelp til konsentrert bønn. Forsakelse er altså bare ett av motivene i fasten. Forsakelsen er et middel i fastetiden, og ikke et mål i seg selv.
2. I en fastepreken av Leo i år 450, møter vi en offensiv inngang i fasten, som står i stil med de positive sider ved fasten: «Se, nå er en velbehagelig tid da vi erklærer alle synder krig, og fremmer alle dyders vekst!»
3. Ganske tidlig var fastetiden en forberedelsestid for dåpskandidater, frem mot dåp på Påskenatt. Det var også andre spesielle dåpsdager i den første kirke. Av tekstvalget ser vi at det ikke er en kunnskapsorientert undervisning, men en eksistensiell undervisning: Hvordan kjempe mot fristelser til frafall? Hvordan stå imot synden og den onde og det onde? Hvordan seire over onde makter?
Vi har prøvd å fange opp de ulike motivene i tekstvalget, med vekt på tradisjonen fra «den gamle rekke». I valget av gammeltestamentlige tekster har vi lagt vekt på de frelseshistoriske perspektivene.
Maria budskapsdag ser vi sammen med 4. søndag i adventstiden. Vi knytter dagen inn mot påsken ved påskemotivet med Johannes og Maria under korset
Vi synes innledningen til Apostlenes gjerninger er en velegnet overskrift over denne tiden. Det som der sies om tiden mellom Jesu oppstandelse og pinsedag gir en god beskrivelse av søndagene i påsketiden. Det er også derfor vi har satt denne teksten opp som en mulig lesetekst på den andre søndagen i påsketiden i samtlige tre årganger. Dette følges opp ved at det er satt opp et forslag til gjennomgående lesning av Apostlenes gjerninger gjennom påsketiden.
Vi har latt synoptikernes beretninger om Jesu oppstandelse dominere på Påskedag og 2. påskedag, med unntak av tredje årgang som har fokus på Maria Magdalenas møte med den oppstandne.
2. søndag i påsketiden er preget av Johannes’ versjon av hvorledes Jesus ”sto levende fram for dem” og dermed stadfestet at disiplene skulle være vitner om dette som hadde hendt, ”for dere har vært hos meg fra begynnelsen av” (Joh 15, 27).
3. søndag i påsketiden sammenfatter det inntrykksfulle bildet av Jesus som den gode hyrde alle sidene ved den korsfestede og oppstandne: hans død og hans liv, hans gjerning for oss og hans nærvær blant oss og i oss (”Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg” Joh 10, 14). Bildet av gjeteren får sitt naturlige supplement når tekstene 4. søndag i påsketiden snakker om veien til livet, om Jesus som ”går til Far” for å gjøre i stand et sted for oss, og om hvordan troen på den oppstandne gjær oss til et folk på vandring, et pilegrimsfolk som har ”borgerrett i himmelen”(epistelen 3. årgang).
5. søndag i påsketiden skal påminne om at den oppstandne talte med dem ”om det som hører Guds rike til”. Veimotivet fra foregående søndag suppleres ved at tekstene henviser til livets forvandlende krefter som allerede er virksomme. Lignelsen om surdeigen (første årgang), Jesus som det sanne vintreet (andre årgang) og utdraget fra Jesu bønn for sine (tredje årgang) om at de må ”bevares i ditt navn, det navn du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett”, disse tekstene taler hver på sin måte om oppstandelsens skjulte krefter og påskens mysterium.
Tekstene på 6. søndag i påsketiden ivaretar at denne delen av kirkeåret også har karakter av å være en ”ventetid”(jfr. Apg 1, 4). Tradisjonen lar denne dagen være dominert av tekster som oppfordrer til å vente på Gud i bønn. En slik plassering i kirkeåret forankrer kristen bønn i løftet om livet og lyset som Den Hellige Ånd skal bringe. Samtidig påminnes vi om det gamle uttrykket om å ”løfte hjertene til Herren” som antyder at kirkens bønn er en stadig ”himmelfart” eller rettere oppstigning til Gud ved Jesus Kristus (jfr. Ef 2, 6).
a. Påskeaften.
Vi har hentet et sett tekster fra Gudstjenesteboken. Se forslaget nedenfor om et samlet triduum-oppsett.
b. Er Langfredag aften og Pinseaften fremdeles aktuelle?
Vi stiller spørsmålstegn ved om disse to dagene er aktuelle. De ble innført i 1977.
Sverige har ingen av disse dagene. Finland har Langfredag aften som ledd i en serie lesninger: Jesu dödsstund, Långfredag kväll, Den stilla lördagen, Påsknatten. I tillegg må det nevnes at både den svenske og finske tekstboken har lesetekster for hovedgudstjenesten langfredag tilsvarende en tradisjonell messe, mens vår gjeldende tekstbok forutsetter en lesegudstjeneste med fortløpende lesning av lidelseshistorien som langfredagens hovedgudstjeneste.
I vårt forslag legger vi opp til en varsom revisjon av den bestående ordning i påvente av en mer omfattende reform av liturgien for tiden fra Skjærtorsdag aften til og med påskeaften. Vi ser for oss at et arbeid med en mer utførlig reform av liturgien for «de tre hellige dagene»(triduum) vil høre til de oppgaver som igangsettes etter at reformen av hovedgudstjenesten er kommet i havn, med sikte på utgivelse av en egen trykksak med liturgiske ordninger og lesninger for disse sentrale dagene i kirkeåret, dette fordi en fullt utbygd liturgi for disse dagene i vesentlig grad vil bestå av tidebønner.
c. Fra 6. søndag etter påske til Søndag før pinse
Vi synes det er naturlig knytte 6. søndag etter påske opp til pinsen, siden det er en ny situasjon for disiplene etter Kristi himmelfartsdag. Det virker kunstig å gå tilbake til «etter-påske-modus» etter himmelfartsdagen. Betegnelsen «søndag før pinse» samsvarer med den svenske tekstboken.
Til forskjell fra de andre kirkeårstidene, kan en ikke si at det har vært et samlende preg på tiden etter pinse. Det ytrer seg blant annet i at det stadig kommer nye offisielle og uoffisielle navn på denne tiden, f eks «det festløse halvår» eller «menighetens halvår». I tekstboken før 1977 brukes betegnelsen «søndag efter trefoldighets fest». Nå brukes «søndag etter pinse». NFG har vedtatt betegnelsen «søndag i treenighetstiden».
Eivind Berggrav gav ut «Tider og tekster» i 1947, et forslag til revisjon av tekstboken. Denne boken er et referanseverk i arbeidet med tekstrevisjoner. Han skriver på side 99: «Den «gamle» rekke er et sett av tradisjoner som festnet seg uten en på forhånd avgjort plan. Det er teologisk etterpåklokskap som har ment å finne sindrige kombinasjoner og skjulte finesser i tekstvalget.»
Vi foretar en forholdsvis varsom omgruppering av den gamle rekkes tekster. Vi ønsker ikke å legge en fast, pedagogisk rammeplan som kan oppleves trang for bibeltekstene, men har tro på at en viss gruppering kan være tjenlig:
Vi er oss bevisst at kirkeåret ikke konstrueres. Det lever. En revisjon har kort levetid i kirkens lange historie. Kanskje kan en ved neste revisjon se klarere, og gi tiden etter pinse et like dekkende navn som de andre kirkeårstidene har.
Ordningen med bruk av ledige tekster fra åpenbaringstiden på 23.-27. søndag i treenighetstiden, knytter disse tidene sammen. Se kommentar under åpenbaringstiden i punkt 5.2.
a. Bots- og bededagen tas bort som egen kirkeårsdag
Denne dagen har ført en omflakkende tilværelse i kirkeåret i Norge. Den har en del elementer som knytter den til det kongelige eneveldes tid.
Vi mener at botselementet ivaretas godt i tekstene på 12. søndag etter pinse, og forbønnen for land og folk ivaretas på 1. og 17. mai og Olsok. Vi flytter tekstene på 12. søndag etter pinse til 20. søndag i trefoldighetstiden, og setter Bots- og bededag i parentes ved denne dagen.
b. Allehelgensdag
Det er ulike tradisjoner rundt i landet på denne dagen. Mange menigheter har i tillegg til allehelgensgudstjeneste en minnegudstjeneste for dem som er begravet eller bisatt det siste året. Svenskene fordeler dette på to dager, med Alla själars dag søndag etter Alla helgons dag.
Vi vil sette opp Minnesøndag med egne tekster under Spesielle dager. UU2 ønsker imidlertid at Allehelgensdag skal stå mellom søndagene etter pinse i tekstboken, slik som nå.
c. Fra Siste søndag i kirkeåret (Domssøndag) til Kristi kongedag
Vi ønsker å stryke parentesen i søndagsbetegnelsen, både fordi den kan dominere forståelsen av tekstene denne dagen, og fordi vi generelt ønsker å gå bort fra parenteser. Andre kirker kaller dagen Kristi kongedag, enten som eneste navn eller sammen med Domssøndagen.
Grått felt i åpenbaringstiden betyr at dagens tekster er ledige og brukes i
slutten av kirkeåret. Året 2028 er eneste unntak. Da leses tekstene på 7.
søndag i åpenbaringstiden begge steder.
Sort felt betyr at dagen faller bort.
Legg merke til at
når tekster fra åpenbaringstiden brukes i slutten av treenighetstiden, kommer
de i omvendt rekkefølge: Tekster på 8. søndag i åpenbaringstiden brukes på 23.
søndag i treenighetstiden, tekster på 7. brukes på 24. osv. I tekstboken vil
det stå slik:
23. søndag i treenighetstiden - Se 8. søndag i
åpenbaringstiden
|
ÅRSTALL og REKKE |
ÅPENBARINGSTIDEN |
TREENIGHETSTIDEN |
||||||||||||||||||||
|
Å = Kristi åpenbaringsdag F = Kristi forklarelsesdag |
A = Allehelgensdag S = Siste søndag i kirkeåret Tallene viser til søndag i åpenbaringstiden |
|||||||||||||||||||||
|
Å |
2 |
3 |
4 |
5 |
6 |
7 |
8 |
|
|
|
|
20 |
21 |
22 |
23 |
24 |
25 |
26 |
27 |
|
||
|
2011 |
A |
Å |
2 |
3 |
4 |
5 |
6 |
7 |
8 |
F |
|
|
|
|
A |
|
S |
|
|
|
|
|
|
2012 |
B |
Å |
2 |
3 |
4 |
5 |
F |
|
|
|
|
|
|
|
||||||||