Uken rundt fjerde søndag i faste er et stopp og en
rasteplass på vår vei gjennom fastetiden. I Det nye testamente merker vi
hvordan Jesus ofte stanser opp midt i en samtale, og understreker ordene sine
med veldig engasjement: "Sannelig, sannelig, jeg sier dere..." Det er
som Jesus rydder plass midt i samtalen til å plante selve sannheten ned i
bakken for alles øyne.
"Sannelig, sannelig, jeg
sier dere: Moses gav dere ikke brødet fra himmelen; det er min Far som gir dere
det sanne brød fra himmelen. Guds brød er det brød som kommer ned fra himmelen
og gir verden liv." Joh 6,32-33
Jødene var stolte av pakten mellom den hellige Gud og det
utvalgte folk. Det var livsfarlig å møte Gud direkte, ansikt til ansikt. Derfor
hang det et forheng foran det aller helligste i tempelet. Jødene hadde et
presteskap som nærmet seg Gud på deres vegne. I den gamle pakt var det uhørt å
kalle Gud noe så fortrolig som Far.
Treenig og trefoldig tro
Jesus åpnet sin egen vei inn til Guds farshjerte for
disiplene sine. Han ga dem en direkte bønnevei, da han lærte dem å be FADER
VÅR. Å bruke Jesu vei inn til Guds hjerte, er å be i Jesu navn. FAR er ikke
bare et navn eller en betegnelse, det er en favn barnet søker inn i. Det er
ikke et tillært ord, det er et hjertesukk. Før noen kan nærme seg Gud på den
måten, må Den skapende Hellige Ånd ha gitt oss en ny fødsel. (Joh 3,5)
Ingen har noen gang sett Gud, men
den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han
er. Joh 1,18
Jesus sa: "Abba, Far! Alt er mulig
for deg. Ta dette beger fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil." Mark 14,36
Fordi dere er barn, har Gud gitt
sin Sønns Ånd i våre hjerter, og Ånden roper "Abba, Far!" Gal 4,6
Dermed er vi langt inne i troen, så langt inne at vi får se
Guddommen innenfra. Der blir vi kjent med de tre personene i Guddommen:
Faderen, Sønnen og Ånden. Der kan troen hvile og vokse og strekke seg ut i alle
tre retninger: mot han som skaper, mot han som frelser og mot han som gjør oss
hellige.
Jo mer vi
lærer ham å kjenne, jo helere blir vi som mennesker. Det er fordi vi blir mer
hjemme i Guds verden og finner vår tiltenkte plass, både i hans skapergjerning,
i hans frelsergjerning, og i hans fremtidsplaner.
Jeg ber om at vår Herre Jesu
Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få den Ånd som gir visdom og
åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. Ef 1,17
Er det så nøye?
Mange er vel ikke så bevisste på om det er Jesus eller Gud
de ber til, eller om de regner seg som Guds barn eller Jesu barn eller Åndens
barn.
Velvillige
mennesker er ikke så nøye på at de tiltales korrekt før de vil svare. Når noen
roper "Hei, du der borte!" så svarer vi. Men likevel betyr det noe
når noen har brydd seg med å lære navnet vårt. Hvis vi har litt peiling på
hverandres yrke, evne, interesser og familieliv, da kan vi både forstå
hverandre dypere og arbeide lettere sammen.
Gud er raus
nok til å ta imot bønner som ikke er så vel formulerte. Han bruker nok
vitnesbyrd og forkynnelse som ikke er så gjennomtenkt. Men troen vokser når vi blir
mer kjent med Gud. Det er tydeligvis om å gjøre for Jesus å forklare både
forskjellen og sammenhengen mellom ham og Gud. Da skal ikke vi påstå at det
ikke betyr noe.
Treenigheten og påsken
Nå foran påske er det kanskje ekstra nødvendig å få himmelsk
lys i våre ord og tanker, så vi ser hva som skjer mellom Faderen og Sønnen på
korset og i oppstandelsen.
Hvem er det
som lider på korset? Er det Gud som lider som oss? Dør Gud på korset? Hva betyr
det at Jesus roper "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"
Trosbekjennelsen
Det er ikke lett å få dette med én Gud og tre personer inn i
hodet vårt. Det kommer av at det er for trangt der. Likevel lærer vi ham å
kjenne som én Gud og tre personer, vi setter vår tro til ham, og bekjenner
denne troen skulder ved skulder når vi møtes.