Hvorfor er gudstjenesten blitt slik den er ?
Vi blar litt i gudstjenestens historie

Kapellan Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
2006

Å tro sammen og hver for oss

Gudstjenesten består av et fast program, det er noen ledd som alltid er med. I gudstjenesten lever vi vårt liv med Gud sammen med hverandre. Leddene i søndagsliturgien står i forbindelse med hverdagsliturgiene i familien og i den enkeltes gudsliv.

Søndagsliturgi og hverdagsliturgi - en vekselvirkning

Modell: Apg 17,11

Jødene i Berøa tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om det stemte.

GUDSTJENESTENS HOVEDLEDD Syndsbekjennelse Trosbekjennelse Forkynnelse Forbønn Dåp Nattverd Velsignelse

ð ð ð ð ð ð ð

HVERDAGSLITURGIER Daglig omvendelse: «Forlat oss vår skyld som vi forlater våre skyldnere» Daglig innvielse: «I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn» Daglig bibellesning Hverdagsbønner Daglige «nei» og «ja» Bordbønn og takk for maten Daglig bønn om velsignelse

Hverdagskristendom og søndagskristendom - en tankerekke

La oss si at stikkordet for hverdag = arbeid og stikkordene for søndag = mat og hvile.

Se om du kan være med på følgende tankerekke:

Jo mer vi arbeider, desto sultnere blir vi.

Jo mer vi arbeider, desto mer trenger vi hvile.

Men blir vi mer arbeidsomme jo mer vi spiser og hviler?

- Bare til en viss grad.

Når vi er mette og uthvilte, inntrer andre reaksjoner:

Jo mer vi spiser etter at vi har blitt mette, desto dorskere blir vi.

Jo mer vi hviler etter at vi er blitt uthvilt, desto latere blir vi.

Jo mer vi øver oss i hverdagskristendom,

desto mer sultne blir vi på søndagskristendom.

Jo mindre vi øver oss i hverdagskristendom,

desto kjedeligere blir søndagskristendommen.

Dag og sted

Når vi tenker på gudstjenester, tenker vi gjerne på en spesiell ukedag og et spesielt sted hvor vi samles.

Hviledag og gudstjenestedag

Det er ikke noe påbud i Det nye testamente om a det skal være gudstjeneste på søndager. Men allerede i nytestamentlig tid begynte de kristne å samle seg på søndager, den første dag i uken.

Apg 20,7 Den første dag i uken var vi samlet for å bryte brødet, og Paulus talte til dem, og han holdt på helt til midnatt siden han skulle reise neste dag.

1 Kor 16,2 Hver søndag skal hver enkelt legge til side hjemme hos seg selv så mye som han er i stand til, for at innsamlingen ikke først skal begynne når jeg kommer.

Grunnen til at de kristne valgte søndagen, var at de ville feire Jesu oppstandelse. Ved å velge søndagen, skjedde det også et brudd med jødenes sabbatstradisjon. Det tredje bud om å holde hviledagen hellig, var utgangspunkt for mange strenge forskrifter for sabbaten. Sabbaten varte fra fredag kl 1800 til lørdag kl 1800. Jøder som var blitt kristne, fortsatte å holde sabbaten hellig som hviledag.

Søndagen var ikke offentlig fridag før kristendommen ble statsreligion i Romerriket etter 300 år. De kristne samlet seg derfor til gudstjeneste før arbeidstid på søndag. Etter hvert har mange samfunn lagt den offentlige hviledagen til de kristnes gudstjenestedag. Det kan føre til den misforståelse at å holde hviledagen hellig betyr å gjøre hellige ting på hviledagen, særlig å gå i kirken. Hviledagsbudet sier noe annet.

2 Mos 20,10-11 Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken tjeneren eller tjenestekvinnen eller feet, eller innflytteren i dine byer. For på seks dager skapte Herren himmelen, jorden og havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren hviledagen og lyste den hellig.

Hviledagsbudet var en beskyttelse av barn og tjenere og husdyr. De skulle ikke kunne pålegges arbeid på hviledagen. Tenk på «Fola, fola Blakken ... i morgen skal du hvile.» Siden budet også gjelder husdyra, kan ikke hovedsaken ved hviledagsbudet være å gå i tempelet eller i kirken. Hvile er så viktig, at om vi ikke forstår behovet selv, så skal vi respektere at Gud har lyst hviledagen hellig.

Når den offentlige hviledagen er lagt til de kristnes gudstjenestedag, gir det fine muligheter til å gi seg god tid til gudstjenesten, men det må ikke få oss til å glemme menneskenes behov for hvile.

Gudstjenesterom og samlinger i hjemmene

Allerede i nytestamentlig tid samlet de kristne seg i et fellesrom. «Salen ovenpå» var et begrep. Det var tydeligvis en vekselvirkning mellom fellessamlinger og samlinger i hjemmene. Vi finner dette mønsteret igjen i vår tid, med gudstjenester og foreningsmøter eller bibelgruppemøter.

Luk 22,11-12 Si til eieren av huset: Mesteren spør: Hvor er rommet der jeg kan holde påskemåltid med mine disipler? Da skal han vise dere en sal ovenpå, med benker og puter. Der skal dere stelle i stand.

Apg 1,13 Inne i byen gikk de opp på den salen hvor de pleide å holde til.

Apg 2,46 De holdt sammen, og hver dag samlet de seg trofast på tempelplassen; i hjemmene brøt de brødet, og de spiste sammen med oppriktig og inderlig glede.

Kol 4,15 Hils våre søsken i Laodikea, likeså Nymfa og menigheten som samles hjemme hos henne.

Gudstjenesterommet har fått sitt preg fra flere andre rom

1. Spisesal. Nattverden var en ny «seremoni» som Jesus innførte, derfor måtte gudstjenesterommet egne seg som spisesal. På Jesu tid lå de til bords. Det er bakgrunnen for alterringen.

2. Gravhall. De første 300 år måtte de kristne samles i hemmelighet på grunn av forfølgelsene. Underjordiske gravhaller (katakomber) var trygge steder å ha hemmelige møter. Her var det graver i nisjer i veggene, eller steinkister på gulvet. Dette er bakgrunnen for at alterbordet i gamle kirker er en helgengravkiste. Kirke er et gresk ord: kyriaké = det som hører Herren til. Kyrie eleison = Herre, hjelp oss!

3. Tronsal. Da gudstjenestene kunne feires åpenlyst, ble det bygget kirker etter mønster av keiserens tronsal (basilika). Øverst på tronens plass, ble helgenalteret/helgenkisten plassert. Rundt alteret var det gjerne et rundt utbygg (apsis). Dette hadde bakgrunn i hulrommet rundt de fineste gravene i katakomben, og i tronhimmelen over tronstolen.

4. Tempelet. Etter hvert fikk kirkene preg av det jødiske tempelet, men ble tilpasset overgangen til kristendommen. Tempelet var delt i det hellige og det aller helligste. I det hellige gjorde prestene tjeneste, og i det aller helligste bare øverstepresten. Kirkene ble delt i ett rom for menigheten og ett rom for alteret og koret. Korbuen inn til alterrommet skulle være så åpen som mulig, for å vise at Jesus hadde revet ned forhenget som stengte mellom syndige mennesker og den hellige Gud.

Matt 27,51 Da revnet forhenget i templet i to, fra øverst til nederst. Jorden skalv og klippene slo sprekker.

5. Synagogen. Antagelig har prekestolen sitt forbilde fra prekestolen i synagogen eller fra kateteret på universitetet. I kirken er prekestolen plassert på siden i korbuen, så presten kan vise vei for menigheten helt frem til alteret som er et bilde på «nådens trone».

Heb 4,15-16 For vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rette tid.

Gudstjeneste, messe og liturgi

Menighetens samling søndag formiddag kaller vi vanligvis for gudstjeneste eller messe eller høymesse. Ordet messe kommer antagelig av missa, et latinsk ord for utsendelse, som vi også har i ordet misjonær. Den gamle latinmessen sluttet slik: «Ite, missa est!» - Gå, det er utsendt. Vi fikk en lignende hilsen inn i gudstjenesteordningen vår fra 1977: «Gå i fred. Tjen Herren med glede.»

Liturgi er et gresk ord som betyr tjeneste. Det er nok bakgrunnen for vårt ord gudstjeneste. Vi kan oversette liturgi med gudstjenesteordning.

Liturgihistorien i et nøtteskall

Gudstjeneste i katakombene

La oss tenke oss tilbake til kristenforfølgelsens tid, til år 150, i en by ved Middelhavet. Det er før morgengry. Fra mange kanter sniker mennesker seg mot nedgangen til katakombene. De vet at de andre i byen er så redde for spøkelser, at de ikke tør å nærme seg gravplassene om natten. Derfor kan de kristne være trygge der. Og nettopp der får de vist hverandre at de ikke har noe å frykte på en gravplass, de som har den oppstandne Kristus til Herre.

For sikkerhets skyld må alle som skal inn til gudstjenesten gi et passord til dørvakten for å slippe inn. Passordet er: «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper ...» Passord heter på latin «symbol». Trosbekjennelsene kalles kirkens symboler.

Når alle er kommet gjennom «passkontrollen», forteller to kristne opprømt at de ble stanset av en soldat borte i gaten. De måtte forklare hva de gjorde ute midt på natten. Den ene var ganske munnrapp: «En venn av oss er død,» hadde han svart, «og vi skal samles for å åpne hans testamente!». Det hadde soldaten forstått og latt dem passere. - Eller hadde han forstått det?

De kristne hilser på hverandre, og legger fram det som plager dem og det som gleder dem. Noen kjenner at de har sviktet troen siden sist. De har ikke fortalt om Jesus til familien sin. Noen har latt seg tvinge til å banne. Andre har ikke maktet å bryte ut av løgnene de har surret seg inn i. Det er godt at samlingen begynner med syndsbekjennelse og rop om Herrens hjelp (Kyrie eleison).

De er kommet sammen for å lære mer, og for å spørre. Noen har fortalt arbeidskameratene om Jesus, og har med seg mange spørsmål som de må få svar på. De håper at menighetslederne vil komme inn på spørsmålene i dagens bibeltime, ellers får de anledning til å spørre, hvis det bare blir tid.

De fleste ser frem til å få be sammen, og be for hverandre, og ikke minst å få legge frem bønneemner. De nevner både slektninger som nærmer seg troen, og keiserens soldater som jakter på dem, - og de trygler Gud om å hjelpe dem som er fengslet siden sist.

Noen gleder seg over å kunne ha med seg gaver til alteret, en overflod som kan være til hjelp for dem som har mistet alt i forfølgelsene. Alle ser frem til fellesskapsmåltidet, til å kjenne Jesu nærvær hos dem, og til å se hverandre og knytte nye bånd til hverandre.

Og så skal hver og en stille seg inn under Guds velsignelse, og få fornyet sin utsendelse til tjeneste.

Vi aner ordningen for våre dagers gudstjenester allerede i kirkens første århundrer.

Fellesskap eller forestilling?

I tiden fra de første kristne gudstjenestene i nytestamentlig tid, skjedde det en utvikling i 400-års-avsnitt frem til reformasjonstiden på 1500-tallet. Først var gudstjenesten en menighetshandling, så ble den noe menigheten ble ledet igjennom av presten. Fra ca år 800 gikk gudstjenesten over til å være en seremoni med bønner og lesninger og ritualer som menigheten hørte på, og fra år 1200 var gudstjenesten noe menigheten bare så. Det de kunne høre, var på latin. Vi ser at menigheten blir mer og mer passiv i gudstjenesten.

År 30-400: Gudstjenesten er en menighetshandling

Fra nytestamentlig tid hadde gudstjenesten to deler: Ord-delen og nattverd-delen.

A. Ord-delen med skriftlesning og forkynnelse var en fortsettelse av den jødiske synagogegudstjenesten på sabbaten. Den bestod av lovsang, trosbekjennelse, bønner, syndsbekjennelse og skriftlesning. De første kristne fortsatte i tempelet og synagogen, og fulgte opp de faste bønnetidene.

Apg 2,42 Trofast holdt de seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene.

Apg 3,1 Peter og Johannes gikk en dag opp til templet ved den niende time, som er bønnetime.

De kristne leste de bibelske skriftene sammenhengende, med passe avsnitt hver søndag. Orddelen av de kristnes gudstjeneste var åpen for alle, og ble gjerne kalt dåpskandidatenes gudstjeneste.

B. Nattverd-delen var bare for de døpte. Før nattverden gikk de andre hjem. Nattverdmåltidet var en viktig del av det kristne fellesskapet. Det hadde fire forbilder fra Jesu tid: Bespisningsundere (Matt 14,13 og 21, 15,32-39), vennemåltider (Matt 9,10, Luk 7,36, Joh 2,1-10), avskjedsmåltidet med nattverd (Luk 22,14-22) og måltider med den oppstandne (Luk 24,30 og 35, Joh 21,12ff). De kristnes fellesskapsmåltid pekte frem mot gledesfesten hjemme hos Gud. (Luk 14,15-24, Matt 8,11ff)

Fra begynnelsen av var det to fellesskapsmåltider i menigheten: nattverden og kjærlighetsmåltidet. Delvis ble disse koblet sammen, men etter hvert ble det slik at nattverden ble feiret i menighetsforsamlingen, og kjærlighetsmåltidet når mindre grupper samlet seg i hjemmene. Et kjærlighetsmåltid består av enkel mat og drikke, med god tid til kristen samtale og omsorg.

Alle troende deltok i gudstjenestene, med bønner og lesning, med offer og hilsener, med profetier og salmer, sanger og hymner. Men selve den veiledende læreforkynnelse hadde de innsatte menighets-eldste ansvar for.

Kol 3,16 La Kristi ord få rikelig plass hos dere, så dere med visdom kan lære og rettlede hverandre, med salmer, hymner og åndelige sanger; syng for Gud av et takknemlig hjerte. Se også 1 Kor 14,3; Tit 1,6-9.

Nattverden startet med at de kristne bar frem sine gaver til fellesskapet, mat og drikke og annet som de kunne avse. Noe ble tatt av til nattverden, og resten ble båret ut til menighetslemmer og andre som trengte det.

Måltidet var ikke først og fremt en seremoni, det var en måte å være sammen på. Men måltidet ble gjennomført etter et fast mønster, alle visste når gavene skulle bæres frem, hvem som skulle lese innstiftelsesordene, når det skulle synges, når brødet skulle brytes, og så videre. Blant annet var det lagt inn en forsoningshilsen - et «hellig kyss» Rom 16,16) - hvor menighetslemmene gjorde opp med hverandre.

Matt 5,23-24 Dersom du bærer fram et offer til alteret og der kommer til å tenke på at en annen har noe å anklage deg for, så la offergaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med ham. Kom så og bær fram ditt offer!

År 400-800: Menigheten ledes igjennom gudstjenesten

Grunnen til at mye endret seg etter 3-400 år, var at kristendommen ble statsreligion i Romerriket. Prestetjenesten fikk fastere former og liturgien ble utbygget med en høytid og verdighet som krevde profesjonelle gudstjenesteledere. I denne tiden kom flere sangledd inn i gudstjenesteordningen: Kyrie eleison, Ære være Gud i det høyeste (Gloria), Trosbekjennelsen (Credo), Hellig, hellig, hellig (Sanctus) og O du Guds lam (Agnus dei).

År 800-1200: Menigheten hører messen

Nå gikk gudstjenesten over fra å være enkle handlinger som uttrykte og levendegjorde kirkens budskap, til å bli seremonier som måtte forklares for å bli forstått. Menighetens gudstjeneste ble en forestilling som prestene gjennomførte. I denne tiden ble gudstjenesteordningen bygget ut med flere faste bønner, for eksempel syndsbekjennelsen ved gudstjenestens begynnelse.

Menigheten deltok mindre og mindre i nattverden. De så på at prestene ga hverandre brød og vinen. I år 1215 ble én årlig altergang fastslått som minimum. Vi fikk nattverd-oblater i stedet for at et stort brød ble brutt i stykker. Dette var nok et uttrykk for individualisering av fromhetslivet.

År 1200-1500: Menigheten ser messen

Etter hvert var messen blitt ganske isolert fra menigheten. Prestemunkene skulle lese en alenemesse hver dag. Den ble kalt privatmesse eller stille messe, og ble ofte hvisket frem. Dette smittet over på søndagsmessene. Det ble hvisket når menigheten var til stede også.

Privatmessene henger sammen med at gudstjenesten ble regnet som ledd i den fremvoksende avlats-tenkningen. Hver bønn man ba, hver gudstjeneste man deltok i, og hver gudstjeneste man betalte presten for å lese, var et bidrag til å forkorte den tid de døpte måtte være i skjærsilden for å bli renset, før de kunne komme inn i saligheten.

Inngangsprosesjonen var også blitt borte. På 1200-tallet begynte man å løfte brødet ved innstiftelsen. Det kaltes elevasjonen. Dette ble et hellig øyeblikk i messen, med slag på en klokke og hvor alle falt på kne. I denne tiden kom symboler i økende bruk: Korstegn og knebøyninger, lys og krusifikser.

Reformasjonen fra 1500

Luther kom med en radikal re-formasjon. Han formet gudstjenesten tilbake til slik den opprinnelig var, i hvert fall langt på vei. Det var tre tydelige endringer. Gudstjeneste og bibel skulle være på folkespråket. Mange land som ikke hadde et skriftspråk, fikk det ved reformasjonen. Et unntak er Norge, som fikk dansk språk. For det andre ble menigheten på en ny måte trukket inn i liturgien ved salmesang. Luthers gudstjeneste kalles gjerne for en salmemesse. For det tredje fikk prekenen en ny og sentral plass i gudstjenesten.

Luther var svært opptatt av å undervise menigheten. Katekismeundervisning ble knyttet til gudstjenesten, og salmene hadde et undervisende preg, for eksempel om troen og de ti bud. Det var viktig at menigheten forstod det de hørte og gjorde. Derfor fikk de tydelige formaninger foran nattverden.

Menigheten skulle reise seg under tekstlesningene. Man aner rester fra den passiviserende gudstjenesteutviklingen, når norske biskoper i 1604 sier at menigheten under tekstlesningen «skall opstaa og tillhøre, og icke ligge i Stolene som Kiør».

Passivisering og passivitet

Gudstjenesten fikk et kraftig løft i reformasjonen. Gudstjenesten ble i høy grad renset for utvekster og gitt tilbake til menigheten. Men statskirkeordningen lot presten fortsette som gudstjenesteleder. Den ensidige konsentrasjon om prekenen har nok gjort menigheten mer passiv. Men menighetslemmene har også i perioder valgt passivitet selv, ved å la organistene spille og synge salmene alene og ved å la presten lese Fadervår og trosbekjennelsen alene. Vi kan ikke peke på en tydelig passiviseringslinje fra reformasjonstiden og frem til vår tid, slik som i tiden frem til reformasjonen. Vi kan vel heller si at det har vært bølger av passivitet. Det ser ut som vi er på vei opp av en slik bølgedal nå for tiden.

Folkets forståelse av presten har nok i stor grad blitt preget av prekestolen og alterringen. Alterringen var en skillelinje mellom ordinerte prester og lekfolk. Denne skillelinjen er det ikke lett å forklare ut fra Det nye testamente. I Det nye testamente er det bare menighetsundervisningen som skal skje ved innviede menighets-eldste, mens det betones at veien frem til alteret - nådens troen - skal være åpen for alle. Fra begynnelsen av 1900-tallet ble lekfolks adgang til prekestolen åpnet, mens lekfolk som skal hjelpe ved nattverden, fremdeles må ha biskopens godkjenning. Ved at presten har hatt monopol på altertjenesten, har det ligget nær å forstå presten mer som seremonimester enn som hyrde og lærer i menigheten.

Nye muligheter

Liturgireformen vi fikk i 1977 - og som er utbygget siden - åpner for menighetens samarbeid om gudstjenesten. Særlig gjelder dette muligheten til å forme og delta i forbønnen. Den gamle forsoningshandlingen fra nytestamentlig tid er kommet igjen i skriftemålsgudstjenesten. Det er blitt ganske utbredt at menighetslemmer deltar med skriftlesning, frivillig klokkertjeneste, nattverdutdeling, offerinnsamling og kirkeverttjeneste. Det er slutt med den tiden da organist og klokker og kirketjener bare var prestens assistenter.

Offerhandlingen som innleder nattverden har mange steder fått en mer passiviserende form. At alle har full adgang til nådens trone, blir tydelig når alle går frem til alteret og gir sin gave. Dette kan forståes som en troshandling, hvor en bærer sitt legeme frem som et offer (Rom 12,1), og innvier hele sitt liv til Gud. Det er nå blitt vanlig mange steder at offerposer sendes rundt i benkene og at innsamlere rekker offeret over alterringen til presten, som så legger offeret på alteret. Dette skaper distanse mellom menigheten og alteret. Det sies at det kommer inn mye mer penger ved innsamling i benkene. Man kunne i stedet lære menigheten at offergangen rundt alteret er en troshandling, og at alle går rundt alteret også om de ikke legger igjen en gave der.

Gudstjenesten sett fra ulike synsvinkler

Tempel eller synagoge?

Tempelet i Jerusalem hadde ingen benker eller prekestol. Det var et sted hvor mennesker kunne komme for å søke stillhet, og hvor hele rommet var innrettet på å møte den hellige og nådige Gud. De mange åpne kirker i utlandet og etter hvert også i norske menigheter, er et tegn på folks behov for et hellig rom.

Synagogen er et forsamlingshus hvor hovedsaken er å samles med hverandre, høre Guds ord sammen, og samtale med hverandre om hva det betyr. Benkeoppstillingen sier mye. Hvis benkene står på rad etter hverandre, er det for at mange kan få undervisning eller opplevelser samtidig. Men det er ikke enkelt å få fellesskap med hverandre. For å oppnå det, må forsamlingen settes i ring, eller deles opp rundt småbord.

Samlingspunkt eller totalitet?

Gud vil at alle mennesker skal bli frelst. Han har skapt oss så forskjellige at ingen er like. Gud mister ikke fantasien når han har frelst oss. Kanskje blir vi enda mer forskjellige som kristne, fordi vi blir befridd fra uniformitetspresset i samfunnet. Det er ikke meningen at alle skal like den samme musikken og den samme humoren. Hvis det var meningen at alle kristne skulle være sammen hele døgnet, måtte hver enkelt slipes så mye til at vi ville blitt kjedelige.

Dette betyr at vi ikke skal presse alle kristne inn i alle aktiviteter. Det er ikke nødvendig at alle liker alt som skjer i en menighet. Vi skal heller ikke presse alles interesser og ønsker inn i gudstjenesten. Gudstjenesten er søndagssamlingen for alle Guds barn, og derfor skal den samle seg om det sentrale, det som vi har felles, og om aktiviteter som er grunnleggende i alle troendes liv. Ellers i uken kan vi opptre på egenhånd, og samles i grupper etter behov, alt etter den enkeltes spesialoppgave og personlige legninger og behov.

En gudstjeneste for alle forhold

En gudstjeneste skal være åpen for de glade og de sørgende, for fremragende og usynlige, for kultiverte og rå mennesker, for dem som har en god dag og for dem som er i en bølgedal. Det er ikke enkeltgruppers interesser som samler oss, men Den treenige Gud.

Gudstjenesten skal være et levende fellesskap i vår tid, men den skal ikke være moderne i den forstand at den stenger umoderne mennesker ute. Det skal være rom for enkeltmenneskers talegaver og sanggaver og pynteglede, men det skal være åpne dører til alle.

Suppestasjon eller misjonsmiddel?

Gudstjenesten har fra begynnelsen av vært for de kristne. De kom sammen for å takke, bekjenne synder, hente ny kraft, og be for uken som lå foran. De hentet Guds ord så de hadde noe å gi videre i hjemmet, på arbeidsplassen og i nabolaget.

I vår tid har det vært arbeidet for at gudstjenesten skal bli et misjonsmiddel. Dette har langt på vei lykkes gjennom familiegudstjenester, utdeling av Barnas kirkebok til 4-åringer og i Thomas-messene. Det er positivt. Men midt i alt det positive, bør vi tenke etter om alt dette er blitt en erstatning for den enkelte kristnes vitnesbyrd i hverdagen. Er gudstjenesten blitt så folkelig at de kristne ikke får det påfyll de trenger for sin tjeneste og sin trosutvikling? Er det fordi de kristne ikke bruker det de får i gudstjenesten, at noen blir matleie og kjeder seg?